Når alle plasser er ditt studio /When Everywhere Becomes Your Studio

Når alle plasser er ditt studio

Jeg reiser. Jeg reiser mye. Både metalt og fysisk.

I dag har jeg et studio på Hop i Bergen. Et stort og lyst rom som etter hvert har blitt veldig mitt.

Tidligere hadde jeg studio på Svartlamon i Trondheim. Mellom der har studioet vært litt overalt. Soverommet har vært studio. Stuen og kjøkkenet også. Skisseboken i vesken ble et lite studio når jeg dro på fjelltur. Lugaren om bord ble et studio når jeg reiste ut for å arbeide på havet.

En stund før jeg kom meg hit til Hop, rigget jeg meg til på loftet hjemme. Uisolert, mørkt og med skråtak. Ikke akkurat ideelle arbeidsforhold, men det var mitt sted. Det var der jeg gjennomførte studiene mine.

Loftet var basen, men kunsten hadde en tendens til å flytte på seg. Malingen ble med ned trappen. Arbeidene fant veien inn i andre rom. Kjøkkenbord og gulvplass ble tatt i bruk når det var nødvendig.

Jeg tror egentlig det alltid har vært slik.

Da jeg fikk studioet på Hop, måtte jeg plutselig venne meg til noe helt annet. Et stort, lyst rom. Rette vegger. Ordentlig plass.

Jeg fikk hjelp til å bygge en hems, montere lys og få på plass ovner. Etter hvert begynte rommet å finne formen sin. Alt støyet og rotet som følger med et liv, ble pakket inn bak grønne gardiner som dekker hemsen fra tak til gulv.

Det ble koselig her.

Og det ble mitt.

Livet skjer, og siden har jeg klort meg fast til dette studioet. Ikke fordi livet alltid gir god plass til det, men kanskje nettopp derfor.

Det har blitt fristedet mitt. Et sted for arbeidsro og fredelighet. Et sted hvor ting kan få ligge fremme. Hvor et arbeid kan vente på meg til jeg kommer tilbake. Hvor jeg kan lukke døren og fortsette der jeg slapp.

Men jeg reiser fortsatt.

Jeg er borte fra de hjemme og flytter om bord. Inn til den andre familien – den som stadig skifter ansikter med årene, men som likevel, på merkelig vis, forblir en familie.

Her arbeider jeg. Her gjør jeg en jobb som har betydning for andre. Jeg tar på meg uniformen, rollen og et tydelig formål.

Det er noe trygt i det.

Uniformen forteller hvem jeg er akkurat der. Hva jeg skal gjøre. Hvor jeg hører til.

Og så kommer kvelden.

Da våkner den andre delen av meg litt til liv igjen.

Kunsten får ikke stor plass om bord. Det trenger den heller ikke alltid. Noen ganger holder det med en skissebok. Noen materialer. En tanke skrevet ned. En form, en farge eller noe jeg har sett gjennom dagen som jeg ikke helt klarer å legge fra meg.

Små ting som får bli med hjem. Erfaringer, lærdom og inntrykk jeg tar med meg videre.

Hjem til studioet på Hop, hvor de kanskje blir til noe annet.

Der arbeider jeg med mine ting. Der forteller jeg andre historier. Historier som ikke alltid gir meg den samme tydelige plassen som uniformen gjør.

Kunstnerrollen har vært mer flytende for meg.

Det å være kunstner er noe jeg har måttet velge.

Det høres kanskje merkelig ut, for den har alltid vært der. Nesten som noe forventet. Likevel tok det lang tid før jeg klarte å velge den selv – og bli værende i valget.

Jeg måtte på et vis bli et skip selv først.

Jeg måtte forstå at det gikk an å bevege seg mellom disse verdenene uten å måtte forlate den ene for å høre til i den andre. At det som har drevet meg videre, gitt meg livsmot, nysgjerrighet og en trang til å lage, også kunne få lov til å ta plass.

Jeg måtte gjennom noe som føltes som en gjenfødelse før jeg klarte å gå inn i studio og bli der til arbeidet var gjort.

Når jeg ser tilbake på oppstarten på Hop, tok den lengre tid enn jeg hadde sett for meg.

Men det gjør ingenting.

Jeg er takknemlig for at jeg kom hit.

Det er noe med å finne arbeidsro. Med å finne en slags harmoni i de valgene man har tatt, også når de ikke passer helt pent sammen.

For livet mitt gjør ikke nødvendigvis det.

Det sjongleres fortsatt mellom arbeidsreiser, inspirasjonsturer, familietid og studioliv.

Og kanskje trenger jeg ikke lenger å få alt til å passe inn på ett sted.

Noen ganger er studioet mitt det store, lyse rommet på Hop. Andre ganger er det en lugar på havet, et kjøkkenbord, en skissebok i vesken eller noen få materialer jeg har klart å få med meg.

Jeg har laget kunst på alle disse stedene.

Så kanskje er det nettopp det jeg har lært:

Studioet mitt er et sted, men det er også noe jeg bærer med meg.

Og når jeg kommer tilbake til Hop, åpner døren og ser arbeidene som står og venter på meg, vet jeg at jeg har kommet hjem til det.

Her er jeg i valget mitt.

Her skal jeg arbeide.

Og her skal jeg bli til arbeidet er gjort.

When Everywhere Becomes Your Studio

I travel. I travel a lot. Both mentally and physically.

Today, I have a studio at Hop in Bergen. A large, bright room that, over time, has become very much my own.

Before that, I had a studio at Svartlamon in Trondheim. In between, my studio has been almost everywhere. The bedroom became a studio. So did the living room and the kitchen. The sketchbook in my bag became a small studio when I went into the mountains. My cabin on board became a studio when I travelled out to work at sea.

For a while, before I found my way to Hop, I set myself up in the attic at home. Uninsulated, dark, with a sloping ceiling. Hardly ideal working conditions, but it was mine. It was where I completed my studies.

The attic was my base, but the art had a tendency to move. Paint followed me downstairs. Works found their way into other rooms. Kitchen tables and empty floor space were claimed whenever necessary.

I think it has always been like that.

When I got the studio at Hop, I suddenly had to adjust to something completely different. A large, bright room. Straight walls. Proper space.

I had help building a mezzanine, installing lights and putting in heaters. Slowly, the room began to find its shape. All the noise and clutter that comes with life was tucked away behind green curtains stretching from ceiling to floor around the mezzanine.

It became cosy here.

And it became mine.

Life happens, and ever since, I have held tightly onto this studio. Not because life always leaves plenty of room for it, but perhaps precisely because it doesn't.

It has become my sanctuary. A place for concentration and quiet. A place where things can be left out. Where a work can wait for me until I return. Where I can close the door and continue from where I left off.

But I still travel.

I leave those at home and move offshore. Into another family – one whose faces keep changing over the years, but which somehow continues to feel like a family.

This is where I work. Here, I do work that matters to others. I put on the uniform, step into my role and have a clear purpose.

There is something reassuring in that.

The uniform tells me who I am in that moment. What I am there to do. Where I belong.

And then evening comes.

That other part of me begins to wake again.

Art does not take up much space offshore. It doesn't always need to. Sometimes a sketchbook is enough. A few materials. A thought written down. A shape, a colour, or something I noticed during the day that I cannot quite leave behind.

Small things that travel home with me. Experiences, lessons and impressions that I carry forward.

Back to the studio at Hop, where they may become something else.

That is where I work with my things. Where I tell other stories. Stories that do not always give me the same clearly defined place that the uniform does.

Being an artist has always felt more fluid to me.

It is something I have had to choose.

Perhaps that sounds strange, because it was always there. Almost as though it was expected. Still, it took me a long time to choose it for myself – and to remain inside that choice.

In some way, I had to become a ship myself first.

I had to understand that I could move between these worlds without having to abandon one in order to belong to the other. That the thing that has kept me moving, given me courage, curiosity and the need to make, could be allowed to take up space too.

I had to go through something that felt like a rebirth before I could walk into the studio and stay until the work was done.

Looking back, settling into Hop took longer than I imagined it would.

But that is all right.

I am grateful that I arrived here.

There is something about finding the quiet needed to work. About finding a kind of harmony in the choices we make, even when those choices do not fit neatly together.

My life doesn't necessarily do that.

It is still juggled between travelling for work, travelling for inspiration, family time and studio life.

And perhaps I no longer need everything to fit into one place.

Sometimes my studio is the large, bright room at Hop. At other times, it is a cabin at sea, a kitchen table, a sketchbook in my bag, or the few materials I have managed to bring with me.

I have made art in all of these places.

So perhaps this is what I have learned:

My studio is a place, but it is also something I carry with me.

And when I return to Hop, open the door and see the works waiting for me, I know I have come home to it.

Here I am, inside the choice I have made.

Here, I will work.

And here, I will stay until the work is done.